Hvordan kan norske hus bli penere? 

Inger Merete Hobbelstad – Kulturkommentator

i går kl. 07.57 · Oppdatert i går kl. 18.37

Det er elendighet overalt, er det ikke? Det virker i alle fall sånn. Det virker som om ingen er fornøyd med de moderne byggeprosjektene, de som gir norske byer nye ansikt, nye signalbygg med stygge vinkler og tak som lekker, og nye boligområder som lagrer mennesker på boks.

Men de misfornøyde er ikke fornøyd med hverandre heller. Kritikerne av nyere norsk arkitektur har nemlig helt forskjellige forklaringer på hvorfor alt blir så dårlig. Sånt blir det strid av.

Sist ute er Gaute Brochmann, selv arkitekt og mangeårig kommentator i Morgenbladet. Han har skrevet en ny bok der han prøver å henge hale på den firkantede grisen.

Ifølge Brochmann er det selve tankegangen bak nybyggene som har skylda. Det er selveste modernismen, som har vært rådende ideologi i over hundre år. Som dyrker frem det individuelle og kantete i motsetning til en arkitektur som er mer orientert mot fellesskapet og mot omgivelsene.

Han får skarpe svar fra kritikere som mener at problemet er pengene, private utbyggere som løper løpsk i det moderne Norge og vil ha enkle og billige løsninger. Og i bakgrunnen står barrikadene til Arkitekturopprøret, de som skuer bakover mot en tid da alt var vakrere.

Et spørsmål som melder seg rimelig raskt for den som våger seg inn i denne krattskogen, er: Hva er egentlig modernisme, og hva har den egentlig skylda for?

Modernismen oppstod som en reaksjon, for mellom hundre og hundre og femti år siden, et opprør mot det som ble opplevd som gamle og størknede former i litteratur, billedkunst, arkitektur. Den skjøt fart etter første verdenskrig, en katastrofe som fører til et generelt opprør, med alt. For hvorfor skal man lytte til autoritetene fra den gamle tiden, de som lot denne fryktelige krigen skje?

Modernismen antar mange former, men generelt er det mulig å si at den er respektløs, fremadstormende, energisk. Den danske litteraturprofessoren Per Stounbjerg har kalt modernismen en «avskjed med tilforlateligheten». Den er aktiv og på.

Fra begynnelsen av er det modernistiske uttrykket forbundet med det enkle. Det handler om å plukke vekk ting, få frem rene linjer. Enhver som har sett en rekonstruert, overfylt 1800-tallsstue, så full av nips og blonder at noen hver kan få akutt kløe, kan forstå behovet for å stake ut en annen kurs.

Gradvis fester det seg en oppfatning i kulturen som sådan, som går ut på at det overlessede er vulgært, det enkle er elegant og eksklusivt. Den holdningen er fremdeles å se mange steder.

Den finnes i den opphøyde posisjonen til danske designmøbler, i de opprømte artiklene om «quiet luxury» i klesveien som poppet opp i kjølvannet av «Succession», der leserne ble forklart hvordan de kunne kjøpe de beige, logoløse kasjmirgenserne til de superrike, eller i alle fall en som lignet litt.

Modernismen forbindes også med en stil som bryter med omgivelsene, snarere enn å etterligne dem. Tanken er at vi skal fremover, vi kan ikke kopiere fortiden, vi skal lage noe for vår egen tid.

Når det skal bygges et nytt hus ved siden av et gammelt hus, skal det være noe selvstendig, noe som ikke på noen måte later som om det tilhører samme epoke. Forskjellen er poenget.

Mange tiår etter den tidlige modernismen oppstod, blir ideen om bruddet med inn i den mer lekne postmodernismen. I 1989 bygges pyramiden i Louvre, som står i skarp kontrast til den barokke borggården der den er plassert.

I 1997 åpner Guggenheim-museet i Bilbao, et svulmende romskip som ikke ligner noe annet i nærheten.

Guggenheim-museet er naturligvis langt fra de rene linjene i mange bygg fra modernismens tidlige dager. Det er en ny tid, en tid som er klar for flashy signalbygg, monumenter som blir symboler for byen der de ligger, som passer på postkort og etter hvert på Instagram.

Men også slike bygg har som et slags underliggende premiss at de skal tilhøre sin æra. At de skal skille seg ut fra de historiske omgivelsene som omgir dem.

Og så er det en annen grunn til at modernismens ideer er så seiglivede. Det rene, enkle, firkantede og moderne er en ypperlig estetikk for byggherrer eller bestillere som vil presse kostnadene nedover. Det gjør det lettere å komprimere og standardisere, å bestille tusen identiske baderom som kan skli inn i byggeprosjektene som legoklosser. Det blir enkelt inntil det sterile, pregløse.

Slik har det oppstått en rar allianse mellom de fremadstormende fagfolkene i modernismens barndom og byggherrer med blikket på bunnlinja hundre år senere. Det er en ny tid, en tid som er klar for flashy signalbygg.

Blant de som er uenige med Gaute Brochmann, er gjennomgangstonen at det ikke er modernismen det er noe i veien med. Det er at det lages dårlig modernisme, at de økonomiske rammene gjør det vanskelig å lage bygg preget av estetisk omhu og god kvalitet.

Om man legger skylden på ideologien eller budsjettene: Utviklingen gjør uansett likevel at det er til å forstå at mange kan begynne å tenke at gamle hus er pene og nye bygg er stygge.

Men det er gode grunner til at det ikke er en god idé å kopiere gamle hus. For å si det på en annen måte: Jeg kan se Poirot eller BBCs filmatiseringer av 1800-tallsromaner og forelske meg i klærne og interiørene. Men jeg kommer ikke på jobb i krinoline. Det blir fort kostymeparty, fort pastisj, for den som gir fortiden en litt for klam og tett omfavnelse. Vi har egentlig ikke noe annet valg enn å leve mens vi gjør det.

Det betyr ikke at det ikke finnes andre måter å bygge på enn den som både Brochmann, hans kritikere og Arkitekturopprøret misliker.

Det er forståelig at mange arkitekter steiler når Brochmann foreslår en slags estetisk mal eller ensretting. Samtidig er det ikke bra hvis det blir for mange upopulære byggeprosjekter. Det skaper alle mulige former for mistillit, en følelse av at ingen har styring av at folks ønsker og opplevelser ikke betyr så mye som det burde.

Det er mulig å se for seg en tilnærming som fremdeles er moderne, faglig, av sin tid, men kanskje litt mer ydmyk, litt mer opptatt av å passe inn i en større helhet.

Vi er nok ikke inne i den mest gunstige tiden for å lansere halstarrige bygg som bryter hardt med alt som er rundt. Det har vært mange slike, og de har skapt dårlige vibber.

Men det er mange måter å la seg inspirere på, å la seg inspirere av det som er vellykket, videreføre det som passer, lage amalgamer og nye former, være nennsom og hensynsfull i planleggingen av bygninger og bydeler uten at det går på bekostning av integriteten.

Men hvis det skal gjøres noe med utviklingen, den som har skapt så mye frustrasjon, krever det noe av alle involverte i prosessen. Det krever at arkitektene er smidige. Det krever at byggherrene ikke stirrer seg blinde på prisen. Det krever at travle og tidsklemte lokale politikere setter seg skikkelig inn i alle prosesser, og har selvtillit nok til å si nei til dårlige løsninger.

Og det krever ikke minst at folk, velgere, vi, aksepterer at det brukes litt mer tid og ressurser på å skape byggene som skal omgi dem. Det siste er ikke bare bare, gitt at det er så mange institusjoner i samfunnet som skriker etter penger. Klarer vi å akseptere å bruke midler på å gjøre noe litt penere, litt hyggeligere, når det er andre behov som virker mer prekære?

Det som er pent, for å bruke et omstridt ord i denne sammenhengen, er ikke gratis. Det er ikke målbart. Det er flyktig, gjenstand for tolkning og diskusjon. Men det merkes hvis det ikke er der.