Elevar blir vansira for livet: – Det einaste vi kan gjere for å bli høyrde
· Oppdatert
Jan Carot sit bøygd over skulebøkene.
Det har vore tre turbulente veker – sjølv til Paris å vere. Men ved Seinens bredder tek 16-åringen seg ein stille augneblink til å gjere lekser.
Ho har sjølv vore med i nokre av dei enorme elevprotestane. At det har ført til blokadar og stengde skular, synest Carot det er verdt – dersom det gir resultat.
– Det er viktigare at vi protesterer. Når vi får litt meir verdige forhold, blir ting betre, seier ho til NRK.
Få er usamde i kravet til ungdommane. Men prisen enkelte har betalt, har vore høg.
Fekk sprengt av seg handa
Det starta 18. september ved ein skule i utkanten av Paris, men spreidde seg så til heile Frankrike. Hundretusenvis av vidaregåandeelevar har delteke i protestane, støtta av studentar og lærarar.
Det er få som er usamde i kravet til elevane om oppgradering av falleferdige skulebygg med lekkasjar og rotter. Bukt med lærarmangel og overfylte klasserom. Eit meir rettferdig system for å komme inn på universitetet. Skuledagar som ikkje varer til klokka 18.
Likevel har protestane ofte utvikla seg til valdelege samanstøytar.
– Det ser heilt spinnvilt ut. Det er ute av proporsjonar, seier Carot om opptøyane, der politifolk med tungt verneutstyr har barka i hop med vanlege ungdommar.
I Lens fekk ein 15-åring sprengt av seg handa av ein sjokkgranat. Bruken til politiet av gummikuler, tåregass og batongar har ført til fleire alvorlege skadar på unge demonstrantar, ifølgje Reuters.
Samtidig opplyser styresmaktene at 700 politifolk har vorte skadde. Videoar viser ungdommar som skyt fyrverkeri mot politiet. Skular har vorte sette i brann, og lærarar har vorte angripne.
Nesten 7000 demonstrantar har vorte pågripne. Dei aller fleste er mindreårige. FN er bekymra for valdsbruken og ber politiet halde seg tilbake.
Jan Carot meiner at styresmaktene må lytte til elevane. Fordi dei er for unge til å stemme ved val, kan dei ikkje gjere anna enn å protestere.
– Det er ikkje første gong vi seier at nok er nok. Men dette er det einaste vi kan gjere for å bli høyrde.
Varslar fleire protestar
Carot fortel at ho også slit med ein vanskeleg skulekvardag. Med 36 elevar i klasserommet har ikkje læraren tid til å hjelpe kvar enkelt. Om sommaren er det uuthaldeleg varmt.
– Eg klarer ikkje å konsentrere meg når det blir så varmt.
Før helga kunngjorde styresmaktene at dei straks skulle få på plass 3000 vikarlærarar og starte prosessen for å tilsetje fleire faste lærarar.
– Det held ikkje, seier Hannah Guedin Blacher (16), Jan Carots venninne, til NRK.
Ho seier at styresmaktene også må innfri dei andre krava. Til liks med Carot er ho overtydd om at det einaste som verkar er å demonstrere.
– Denne måten å protestere på er det einaste vi har.
Neste veke er det varsla at protestane og blokadane av skular held fram.
– Dette er berre eit første steg. Vi må halde fram med å mobilisere, sa Marius Mesnil, ein representant for ein elevorganisasjon, til journalistar før helga.
Det har vakse til å bli Frankrikes største studentprotest på 20 år, fortel sosiolog og statsvitar Paolo Stuppia.
Han er forelesar ved det anerkjende Sciences Po-universitetet i Paris og har studert protestrørsler og ungdomsopprør.
Men han meiner at vi må endå lenger tilbake i tid for å finne ei liknande handtering frå politiets og styresmaktenes side.
– Det har vore ein massiv reaksjon, seier han til NRK.
– Vi har ikkje sett noko liknande sidan 1960-talet.
Kjemper for framtida til broren
Ifølgje Stuppia er det fleire pågripne enn under dei kjende student- og arbeidarprotestane i mai 1968 og Dei gule vestane-protestane for ti år sidan.
– Talet på pågripingar, særleg av mindreårige, har aldri før vore så høgt, seier han.
Stuppia meiner at dette, saman med brutaliteten til politiet, er med på å nøre opp under demonstrasjonane og forvandle dei til ein breiare protest mot urettferd, marginalisering og klimaendringar.
Forskaren samanliknar det med dei såkalla gen Z-protestane som har skjedd i land som Marokko og Nepal og på Madagaskar.
– Dei prøver å skape ei rørsle som kan føre til ekte forandring i fransk politikk og samfunn meir generelt.
16 år gamle Jan Carot ønskjer ikkje berre at ting skal bli betre for henne sjølv, men også for broren på 13.
– Eg håpar at han skal få gå i ein klasse med færre elevar. Eg vil ha fleire lærarar og betre lærarar.
Ho fortel at også ved ungdomsskulen til broren prøvde elevane å protestere og blokkere skulen.
– Dei fekk det ikkje til, men dei prøvde.