Hvis sivilisasjonen kollapser, ring Kim Sølve 

Vera Kvaal – Journalist, Jamal Khawajazada – Fotograf

i går kl. 23.23

Kim Sølve Jacobsen prepper, men ikke slik som oss andre med batteriradio og tørrvarer i skapet.

Hans metode å lære seg urgamle håndverk.

Det er et kappløp med tiden.

Om få år er kildene til denne typen kunnskap borte, for de siste som behersker den slags, har blitt gamle nå.

Derfor reiser Kim Sølve Jacobsen landet rundt og lærer seg flest mulig overlevelsesteknikker før læremestrene forsvinner for godt.

Og noen av dem bor mer avsides enn andre.

Gullgruven Selvær

Jeg følte lettelse da (fotografen og) jeg ankom øygruppen Træna på Helgelandskysten etter en «ruskete overfart» som kapteinen sa over høytaleren.

Slik ble realitetene rundt å bo så langt til havs i høyeste grad levende for en landkrabbe fra Østlandet. Tanken på at folk før i tiden måtte krysse samme strekning uten radar eller kystvakt, og i robåt, setter avstand i perspektiv.

Ingen i gamle dager la ut på havet i ruskete vær en mørk høstkveld slik vi nå kan gjøre uten frykt. Og når vinterstormene ulte, kunne man også bli helt isolert.

Da måtte folk være oppfinnsomme og benytte ressurser som finnes lokalt.

Dette gjør øya Selvær til en gullgruve for Kim Sølve Jacobsen.

Mester Gerd

­– Jeg har hørt noen si på øyene her at før i tiden var Gud var nr. en mens ærfuglene var nr. to. Stemmer ikke det Gerd?

Kim Sølve ser  bort på sin læremester.

Gerd Jakobsen (88) nikker forsiktig.

Hun er en liten dame, mester Gerd, og det er sannelig bra, for det er veldig trangt i kjelleren hennes.

Her inne har Kim Sølve tilbrakt mange timer.

De to har en dunharpe klemt mellom seg og kassevis av råstoff som skal renses.

Så fører de noen never ærfugldun over strengene i harpen så rusk og rask vibreres ut.

Det handler om rytme. Samarbeid.

Mester Gerd hører ikke så godt lenger, men fingrene hennes er finslepne instrumenter i kontakt med dunet.

Frem til 1970-tallet satt mange kjerringer på Selvær og renset ærfugldun til dyner som holdt alle på øya varme gjennom vinteren.

Nå er det bare Gerd igjen.

– Du lærer mer om overlevelse av å snakke med Gerd enn du gjør av villmarksmenn som Bear Grylls, sier Kim Sølve.

Doktorgrad i løver

Respekten for håndverk kom med morsmelken.

Mamma er sølvkunstner og studerte folkekunst på Rauland i Telemark da Kim Sølve ble født. At han derfor har en medfødt fingerferdighet, er hevet over enhver tvil, men lille Kim Sølve ville også vite hvilke planter som var spiselige og hvilke som kunne brukes som materiale for å lage ting man trenger.

– Noen mennesker ser bare grønt buskas når de ser på naturen. For meg ble det viktig å se alle planter hver for seg og skjønne hvordan de kan brukes.

Interessen for naturmaterialer og håndverk fulgte ham som en hobby i barndommen, ungdommen og mens han studerte biologi ved Universitetet i Oxford.

Doktorgraden handlet om løver i Zimbabwe, men det var først da bladet Norsk Husflid skrev om ham i 2024 at alt falt på plass.

I januarnummeret kunne man nemlig se en smilende Kim Sølve på forsiden, med kveiler av naturfibre over skulderen.

Noen ved Universitetet i Sørøst-Norge leste artikkelen om den kompetente mannen som forener praktisk arbeid og akademisk virksomhet. Dermed tok universitetet kontakt og ba ham bli leder for faget tradisjonskunst på Rauland. Der lærer Kim Sølve bort sine mange teknikker til studentene.

Slik får mange gamle håndverk et liv fremover også.

Dessuten kan det være vi i fremtiden vil få bruk for denne kunnskapen.

Steinalderkunnskap

– Det er jo ikke snakk om hvis katastrofen kommer, men når den kommer. Og da må noen vite hva vi skal gjøre for å overleve.

Ordene Kim Sølve bruker er brutale.

– Men det jo ikke sikkert at det skjer i vår levetid da, fortsetter han når han ser ansiktet mitt.

Det er nemlig en munter og vennlig mann som står foran meg.

Kim Sølve smiler mye, spøker med folk rundt seg og har en generell ivrighet som gir meg assosiasjoner til en logrende hund.

På Selvær vet alle hvem han er og hvorfor han spør så mye.

– Jeg driver egentlig med steinalderkunnskap, sier han, altså, det man måtte kunne for å overleve. Vi snakker om en verden der du ikke kan gå i butikken og kjøpe tape eller lim når du skal fikse noe.

Og hver generasjon måtte  lære opp den neste.

For å illustrere dette viser Kim Sølve til funnet i Osebergskipet.

Der finnes det noen kurver skapt av tynne trerøtter, det som kalles tægerarbeid. Disse lages med akkurat samme teknikk i dag.  Derfor kan man si at tradisjonen med tægerarbeid antagelig har holdt seg uforandret de siste 1000 årene.

– Tradisjonshåndverk er en neglisjert del av kulturlivet i Norge, og jeg klarer ikke se på at slike ferdigheter blir borte for alltid.

De eldste blant oss

Frem til andre verdenskrig var det mange i landet som behersket kunsten å lage ting selv. Dessverre mistet slik fagkunnskap status da alt plutselig kunne kjøpes i butikken.

Likevel finnes enkeltindivider med spisskompetanse fortsatt rundt om i Norge. Det er disse menneskene Kim Sølve leter etter.

For det holder ikke bare å se en video på YouTube hvis man også skal lære bort faget til andre. Man må få følelsen i fingrene.

– Hvordan prioriterer du hva du bør lære?

– Jeg prøver å se hvor det brenner mest. Hva er i ferd med å forsvinne akkurat nå?

En ting som står på planen i nærmeste fremtid er å besøke en kar på 94 år i Rogaland som fremdeles husker hvordan man fanger fisk med fire meter lange spyd.

Men det hender dessverre også at Kim Sølve er for sent ute. Siste gang var da en tradisjonsbærer i hjembygda døde før Kim Sølve fikk besøkt henne.

Vokteren på Selvær

På Selvær blåser det støtt. Det er vanskelig å ta bilder uten at ærfugldun fyker avsted.

Siste tilskudd til befolkningen på øya er en nederlandsk familie med en baby. Dermed sank antagelig gjennomsnittsalderen på øya betraktelig, for de fleste jeg støter på, har rundet middagshøyden.

– Jeg pleier å si at snittalderen i min bekjentskapskrets er 85, fniser Kim Sølve.

En som trekker denne statistikken litt ned, er fiskeren Eivind Hansen.

Eivind har bare 74 somre bak seg, men et langt liv som fisker på havet og ærfuglvokter på land har gitt ham et tonn av kunnskaper om både fugl og fisk.

Han er også den siste ærfuglvokteren på Selvær.

Det er Evind som bygger redene og passer på i hekkeperioden.

– Samarbeidet mellom fugl og menneske er så sårbart, sier Kim Sølve. Begge er avhengige av hverandre.

Så forteller han om hva som skjedde på en av de andre øyene, Sandøya, da ærfuglvokteren måtte på sykehus i sommer. Ravnene oppdaget at vokteren var borte. Dermed tok de eggene.

Når menneskene forlater en øy, forsvinner fuglene også.

Kim Sølve har fått opplæring i alt man må kunne, hvor og når man henter de forskjellige tangtypene som trengs, hvordan den tørkes, lagres og hva som skal til for å bygge et hus som ærfuglhunnen vil trives i.

Dessverre blir det stadig færre ærfugl på alle øyene langs Helgelandskysten.

Enda en gammel tradisjon står for fall.

Ulovlige fangstmetoder

Nå er det høst, og ærfuglene har forlatt redene sine.

Et skilt på en gammel sjøbu opplyser at bua er øyas museum.

Her har ærfuglvokter Eivind samlet redskaper man brukte i gamle dager, fiskekroker større enn en bodyybuilderarm, fangstkurver flettet av einer og en rekke ting det er ganske vanskelig å si hva er.

Mange av disse redskapene ble brukt av hans far og bestefar, og som barn har Eivind vært med på havet da disse ble brukt.

Han tar frem et spyd med et digert og uhyggelig tungt lodd midt på skaftet.

– Denne slipper du ned over fisken og så blir den spiddet.

Akkurat dette vil gjerne Kim Sølve prøve ut.

– Det hjelper ikke å se et redskap på et museum hvis du ikke aner hvordan det skal brukes, sier han.

Men å få prøvd ut gamle fangstmetoder kan være vanskelig, for enkelte metoder har blitt forbudt.

– Det er skikkelig vanskelig å bevare kunnskap når besteforeldre må bryte loven for å lære sine barnebarn gamle fangstteknikker sier Kim Sølve.

Snarefangst er et annet eksempel på noe som ikke lenger er tillatt av hensyn til dyrevelferd.

– Jeg synes det er verre at kyllinger lider hele livet enn at en orrfugl avslutter livet i en snare, påpeker han.

En skatt

På vei ut fra museet rusler vi langs veien på den flate, grønne øya i havgapet. Sauene breker når vi går forbi.

– Se hva jeg fikk av Eivind, sier Kim Sølve. Det er noe jeg har ønsket meg lenge.

I hånden har han en liten treramme som ser ganske slitt ut.

– Kjenn på den.

Jeg lar den lille trebiten gli mellom fingrene. Det er vanskelig å skjønne hva det kan være, men den er glatt og veldig god å ta på.

– Hva er det for noe?

– Den brukes til å lage fiskegarn. Jeg tror den er veldig gammel. For meg er dette en skatt.